Av Reidun 17
Sist sommer utlyste Nordnorsk forfatterlag en skrivekonkurranse for ungdom i Nord-Norge og på Svalbard. Tema for konkurransen var «Kulturkræsj». De fire vinnerne har alle skrevet noveller. ‘Reidun 17’ vant førstepremie i klasse 17-19 år. Hun ønsker å være anonym.
Jeg har vært på besøk hos besteforeldrene mine hver helg siden jeg var liten. Farmor og bestefar bor på et lite sted som heter Kråkvågen. Jeg kunne si noe om alle som bodde «i selveste tettstedet» som de brukte å si, mens de lo godt. Å kalle det et tettsted er i beste fall overdrivelse og i verste fall skryt. De sier det fremdeles og ler like mye av sin egen spøk. Det er de samme som bor i husene nå som da. Alt var det samme hver dag. Perfekt. En dag som syvåring hadde bestefar klipt håret litt kortere en det jeg var vant med. Jeg hylte og skrek, det var mulig å kjenne han igjen, men han var ikke helt den samme. Kort oppsummert, ikke veldig god på forandring. Lenge likte jeg trygghet og forutsigbarhet og så ingen grunn til at ting skulle endres. I retrospektiv er det de store endringene som har gjort livet bedre.
Du skjønner kanskje at førskolen ikke var kremen på bløtkaka for meg. Skolehverdagen var variert, skulle utfordre oss, samtidig som vi skulle trives og inkluderes i klassen. Lek var ansett som et inkluderings- og trivselstiltak (…) Slå på ring var et populært forslag fra mine klassekamerater, som det heter. Tolv elever så kjempeglade ut, men vi var tretten i klassen. Kunne ha vært hvilken som helst lek, lærerne oppfattet at jeg ikke klarte å delta, og ga meg en observatør-rolle. De andre lekte, jeg så på, og slik gikk dagene.
Jeg har imidlertid alltid vært flink på skolen. Flink pike. Unger er så rotete, og de var overalt på barneskolen. En sånn skulle ikke jeg være. Jeg skulle være forutsigbar. Ingen ubehagelige overraskelser skulle jeg påføre andre med mitt nærvær. Og jeg ble god, veldig god. Jeg pratet til mamma, pappa, farmor, bestefar og bestemor. «Du blir nødt til å prate med andre, for hvis ikke blir du ensom» pleide mamma å si. Hun fikk vel en ubehagelig overraskelse når jeg smilte av glede. Planen om å få være i fred virket.
Ettersom vi ble eldre, var du ikke usynlig ved å ikke prate. Du var rar. Som følge av dette ble min liste av samtalepartnere utvidet til noen få venner. Det var greit. Når noen andre pratet til meg, fikk jeg panikk. Derfor ble det mye tid alene på ettermiddagene. Rolige dager for å samle krefter. Ettersom jeg hadde mye tid alene, har jeg blitt god på å tegne. Dette «talentet», som de i «tettstedet» naivt pleide å si, fikk et større publikum på ungdomskolen. I en klasse på tjueåtte elever. Gutter jeg kun hadde kjent ett år kom bort og var kjempeimponert, og de sto i ring rundt meg og sa jeg var flink. Jeg rødmet. De måtte vekk. Dette var ubehagelig. Stopp! Slutt! Gå bort!
Jeg var sjenert, skoleflink og hadde mine venner, det var forventet at jeg skulle velge studiespesialisering. Selv med gode karakterer, og ønske om forutsigbarhet var studiespesialisering meningsløst for en som meg. Der var en kultur som ikke passet, selv om jeg hadde levd i den hele livet.
Jeg var nysgjerrig på musikklinja. Derfor valgte jeg å besøke dem på karrieredagen. Vi skulle bli inspirert og engasjert til å søke. Her ble dramafaget introdusert. I et stort amfi, satt jeg med rundt tretti andre ungdomsskoleelever på gulvet. Det var en konkurranse om hvem som klarte å bry seg minst om de andre i rommet, uten å skille seg for mye ut. Mesteparten var på delt førsteplass. Jeg visste ikke min plassering, følte alle så på meg. Noen brydde seg tilsynelatende ikke om hva andre tenkte. Inn døren kom en av disse. Døren smalt opp, og jeg i min spente kropp skvatt til. En dame med rufsete hår og stort skjerf gikk med dramatiske skritt og armene i været mot oss. Hun introduserte seg selv med en høylytt og teatralsk stemme. Tro det eller ei, dette var læreren.
Jeg kjente bena begynte å skjelve. Damen med navn Vera hadde bedt oss stå i en ring. Vi skulle varme opp dramamusklene våre fortalte hun. Hun forklarte leken. Hvis du har den skal du se på noen, få kontakt, og dere skulle da bytte plass i sirkelen. Det var kunsten å holde øyekontakt. Hun startet, skannet elevene i sirkelen, og så meg. På ett punkt på ungdomskolen innså jeg vel at folk ville legge merke til en uansett, så jeg begynte derfor å kle meg litt mer fritt. Løvemanke av krøller, på meg hadde jeg en t-skjorte og en stor brun rutete dressbukse. Hvis man ikke visste bedre, skulle man tro jeg hadde god selvtillit og likte å vise meg frem. Jeg var den første hun gikk mot. Hun tok min plass i sirkelen. Jeg fikk kontakt med noen nye, og vi byttet plass. Så rømte jeg ut i gangen for å få igjen pusten.
Det kommer kanskje overaskende på deg, men jeg valgte å søke musikklinja som førstevalg. Ingen hadde trudd det. Vi skulle bli seksten og min beste venn siden andreklasse skulle ha en liten bursdag. Invitert var flere kjente ansikt, alle fra barneskolen. «Du er jo nødt å danse i alle fall en gang» sa min og bursdagsbarnets felles venninne. Jeg fikk ikke ut ordet engang, jeg bare signaliserte nei med hodet. På skoleveien neste dag beklaget jeg til bursdagsbarnet for ikke å ha bidratt til god stemning. «Det gjør ingenting, jeg hadde det artig.» Jeg smilte og sa det var bra. «Men Reidun, bare et spørsmål: hvordan skal det gå med deg på musikk hvis du ikke tørr å danse Just Dance kun foran kjente».
Jeg så ikke noe problem. Kunne derimot forstå hvorfor andre var bekymret på mine vegne. Og forvirret over hvorfor jeg hadde valgt musikk. Det var jo for de som turte å ta plass, leke og danse. Jeg hadde hørt det var musikalske mennesker i familien, men derimot aldri sett eller hørt det selv. Det var noe de hadde på musikklinja jeg lette etter. Et miljø til å være kreativ, rar og eksotisk. Dette var et miljø de fleste ikke skjønte hvorfor jeg ønsket eller hvorfor det skulle være nødvendig. Hvis en opplever å ikke passe inn blir repertoaret av hva en tørr å gjøre foran andre snevret.
Vi ble nitten i klassen. og vi var fjorten som dukket opp hver dag på skolen. Det hadde skjedd en endring i hverdagen min. Fra å være sammen med min vennegjeng på seks. Livredd noen av de andre tjueto elevene skulle si noe til meg, var det nå bare meg. Jeg hadde ingen venner i klassen og de andre var for opptatt med å bli kjent med de pratsomme. En ro i kroppen jeg ellers kun kjente hjemme fløt over meg.
Sakte, men sikkert fikk jeg venner på musikklinja. Jeg prater like fritt med alle der. Både med første-, andre- og tredjeklassinger. Første måneden ble jeg kastet inn i ett band. Det besto av elever fra alle trinn på musikklinja. Jeg kjente den velkjente frykten komme tilbake. Men fokuset var ikke på meg, det var på musikken.
Før jeg visste ordet av det hadde de meldt oss på huskonsert. Huskonsert var en månedlig konsert for bare musikklinja. Jeg sto alene og ventet på bussen. Flere fjes jeg kun hadde sett i kor smilte og sa «hei Reidun, så du skulle være med på huskonsert. Det blir så bra». De viste hva jeg het. Jeg fikk oppmerksomhet jeg ikke visste jeg ønsket. Det var en endring i miljøet. Lettere å puste. Lettere å la seg bli sett. Lettere å kjenne på lykke, for den var der nå hele tiden.
Konserten var innen den første måneden. Jeg sang og storkoste meg. Det var perfekt. Jeg kom opp på klasserommet og alle klassekameratene mine ventet på meg. Når jeg kom inn ropte de, sa jeg var kjempeflink. Jeg fikk oppmerksomhet. Jeg håndterte oppmerksomhet. Noen ganger må noe endres for at bedre ting skal begynne. Ut ifra min erfaring trenger ikke kulturkræsj være fra noe kjent til noe ukjent. Min erfaring kan kanskje ikke defineres som kulturkræsj, som skjer plutselig og er kortvarig. For meg handler det om ubehag i omgivelsene, der jeg valgte å bevege meg videre til et ukjent miljø og oppleve en ny kultur.