En gang i året trykker Nordnorsk forfatterlag det litterære medlemsmagasinet «Skarven». I 2020 kom det inn dikt og romanutdrag, kortprosa, drama og sakprosa, langt mer enn det var plass til. De som ikke fikk tekst på trykk blir publisert på nettstedet vårt. Les Skarven 2020

Elise Embla Scheele

Poesifilmen Krigen som aldri tar slutt

Diktet: «Krigen som aldri tar slutt»

Moderen:

Lange måneder på storhavet

– Kommer han aldri hjem?

mellom vår kjærlighet

stiger verdenshav

fyller tomrommet

mellom oss

med trilliarder av stilltiende

iskalde, salte tårer

Og tårehavet

fortsetter å stige

mens månedene

blir til år

Ishavsfareren

som temmet stormens bølger

i den ville jakten

etter havdypets beist

maktet aldri å manøvrere

på tårenes sjø

og bringe storhavets ro

til våre hjerter

Datteren:

Min elskede

døyvde sorgen

for en stakket stund

over en far

som aldri kom hjem

da havnene ble stengt

Mens bygd etter bygd

og by etter by

i land etter land ble lagt i aske og grus

da menneskeforaktens evangelium

spredte seg

med død og ødeleggelse

over kontinentet

Når hatets dødbringende ild

runget som torden over himmelen

slo ned som lyn

og ljomet langs kystene

var Havet

tryggere enn land

Moderen:

Det sies at du fant

din siste våte hvile

utenfor en varmere kyst

men kanskje fant du heller

en tryggere havn

en varmere favn

for hvordan kunne du

våget deg hjem igjen

da sjøen stilnet

etter alle

disse år

da det virkelig gjaldt

og du

Sviktet

– Det er så mye

jeg ikke vet

Ishavsfarer

Dødehavsfarer

fortsatt seiler du hvileløst

ditt skip uten havn

på mine tankers

urolige bølger

For krigen tar ikke slutt

når våpnene blir lagt ned

skrekken hamrer videre i hjertene

mens angsten pulserer videre i blodet

fra far til sønn og mor til datter

generasjon etter generasjon

Datteren:

Min elskede

dro i krigen

for å drive tilbake Menneskefienden

flyktet over grensa med sine brødre

med en dødsdom i hælene

fienden lovet

Død over familien

for å være tro mot landet sitt

og trosse okkupasjonsmakta

Min elskede

som jeg trodde

jeg hadde funnet min trøst hos

var ikke den samme

da han vendte tilbake

langsomt fikk jeg se

hvordan demonene fra henrettelsene

fortærte ham innenfra

Moderen, datteren og datterdatteren:

Tre år

før han forlot oss

malte en kunstner

hodeskallen og den omsnudde engelen

på fatet som pryder vårt hjem

det sanne bildet

som truer med å bryte fram

under en sirlig rosemalt overflate

Slik var hverdagen

før det tilslutt

brast for deg

og vi, kvinnene

sto atter

alene igjen

overgitt, sveket og forlatt

av fedre, brødre, sønner og ektemenn

falne etter Menneskefiendens herjinger

Datteren:

Med det samme

det brast for deg

min elskede

brast det for meg

og det brast for oss alle

men mens du forlot oss

måtte vi, kvinnene

fortsette å leve

prøve å hele

det åpne såret

etter deg og arrene

etter dine demoner som fortsetter

å vri seg mens de skraper med sine skarpe

klør like under overflaten

av huden

For krigen tar ikke slutt

når våpnene blir lagt ned

skrekken hamrer videre i hjertene

mens angsten pulserer videre i blodet

fra far til sønn og mor til datter

gjennom generasjon etter generasjon

Moderen & datteren:

Men nå

etter alle disse prøvelser

gjennom alle disse år

hvem kunne spådd

at vår endelige

velfortjente hvile

ville

bli

så

gjensøkt

av uro

Vi, kvinnene:

For kaldere og kaldere

blir landet vårt

sakte men sikkert

gjenvinner Menneskefienden

atter sitt fotfeste

en mannsalder etter

at Han ble drevet tilbake

Du farløse

iskalde Sønn av Ishavet

Frihetskjemperens sviktede arvtager

forsaker farsarven

farger fedrelandet

i grått, brunt og blått

Forakter din ætt

forakter ditt blod

forakter det menneskelige

som sviktet

setter heller deg selv

over det hele

bak et forfrossent hjerte

hamrende av smerte

smadret til titusener av iskrystaller

skjelvende av dødsangst

løfter du armen

til – Sieg Heil!

Og den uniformkledde Menneskefiendens

fortidsdemoner fra slagmarken

med sin taktfaste mars

gjennom blodet vinner krigen

til sist

Dattersønnens datter:

Ulykksalige sjeler

driver rundt på Dødehavet

møter stengte havner

og kommer aldri hjem

– Det er ikke vårt ansvar,

innvender du

–  De er ikke som oss

– Er de ikke?

Fedre, brødre, sønner

mødre, søstre og døtre

som aldri igjen vil finne

en trygg havn

mens havets tunge, våte bølger blir den siste

favn som trekker med seg

forfrosne hjerter på dypet der de etterlater seg

et osean av tårer

knuste håp

og en krig som ikke avsluttes

selv når våpnene legges ned

Det vil de huske

når pendelen svinger

og det påny er vår tur

når våre barns barnebarn skal trosse

sin dunkle skjebne

for å legge ut på søken

mot varmere kysters

trygge havner