Sist sommer utlyste Nordnorsk forfatterlag en skrivekonkurranse for ungdom i Nord-Norge og på Svalbard. Tema for konkurransen var «Kulturkræsj». De fire vinnerne har alle skrevet noveller. Amalie Kristine Berg (16) fikk andrepremie for «Gjort er gjort» i klasse 13-16 år.

“Inn her skal vi”, sier advokaten. Inn i rettssal nummer en, tenkte jeg. Advokaten min går først inn, så kommer jeg subbende etter. Solen skinner på blå himmel utenfor de store vinduene og veggene i salen er hvite, allikevel virker rommet så mørkt. Det er som en stor hestesko av stoler og bord. Midt i hesteskoen står det et enslig bord med en stol. På toppen av hesteskoen, nærmest utgangsdøren, er det plasser til tilskuere. Tusen tanker går gjennom hodet mitt på en gang. Kommer de til å forstå? Hva blir å skje? Husker jeg forklaringen? Hvem er til stede? Hvilke spørsmål blir stilt?

Jeg, aktor og advokaten sitter og venter i rettssalen, klokken nærmer seg halv ti. Hendene mine er klamme, svetten renner ned på den kalde ryggen, det er to minutter igjen. Plutselig åpner døren seg. Pulsen min går fra null til hundre på ett sekund. Døren går sakte opp. Hvem kommer? Er det dommerne? Hjertet mitt dunker som en hammer i brystet. Det kommer en jente inn. Den fornærmede. Rolig setter hun seg på rad nummer to og sjekker mobilen. Jeg ser andre vei, kan ikke møte blikket hennes nå. Halv ti, klokken er halv ti. Døren åpner seg enda en gang. Alle røyser seg. Tre seriøse mennesker kommer inn og går rett forbi, det er ikke et eneste tegn til smil. De går fremst i hesteskoen, det er dommerne. Ser de at jeg er nervøs? Pulsen min er skyhøy, ryggen klissvåt. Klarer jeg dette?

De starter rettssaken. Jeg får ikke med meg så mye av starten, forstår ingenting. Forklaringen min går på repeat i hodet. Jeg skjelver, føler at luften er for tynn, føler meg innesperret. “Tom?”, spør en stemme. En lys stemme. Hoveddommeren sin stemme. “Hæ?”, svarer jeg fort mens jeg prøver å skjule at jeg ikke fulgte med. “Erkjenner du straffeskyld, så gjenta etter meg. Ja, jeg Tom Hansen erkjenner straffeskyld”, sier hoveddommeren og ser meg inn i øynene. Forvirret og nervøst sier jeg med hendene knytt i fanget, “Ja, jeg Tom Hansen erkjenner straffeskyld”. Så begynner aktoren å fortelle hva som har skjedd. Hun forklarer at jeg har brutt loven. En del paragrafer blir nevnt, men jeg får ikke med meg hvilke. Det skjærer i meg som en skarp kniv på innsiden. Hvordan skal jeg ro dette i land?

Jeg føler jeg har sittet her i mange timer, men klokken er bare halv ett. Vitneforklaringen er hørt på, den var tatt opp på forhånd. Jenta var ute mens forklaringen hennes ble spilt av. Nå er det min tur. Hoveddommeren ber meg gå til det enslige bordet. Jeg sitter med ryggen mot jenta, ansiktet mot dommerne. Det føles ut som at jeg mister alle tanker, hodet henger ikke med, som om det har falt av. Kommer de til å forstå? Husker jeg hva jeg skal si?

Jeg starter. Forteller at det ble feil, det skulle ikke ha skjedd og at gjort er gjort. Jeg forteller også at i vårt hjemland er det normalen. Dommerne stiller spørsmål, mange spørsmål. Jeg svarer så godt jeg kan, prøver å forklare kulturen vår. Skjønner de hva jeg mener? Så kommer spørsmålet jeg har ventet på, “det er ikke lov å behandle kvinner på den måten i Norge, så hvorfor skjedde det?”, spør den ene sidedommeren kaldt. Svetten renner som om jeg sitter i en badstue, nå er muligheten. “Der vi kommer fra, i den kulturen vi har, er det slik synet vårt på kvinner er og ‘skal’ være. Det er slik jeg har lært at jeg skal være”, svarer jeg dystert mens blikket mitt er festet i gulvet fremfor de tre dommerne. “Det er kvinnen som skal være hjemme og vaske, passe barn og lage mat, mens jeg skal jobbe. I tillegg er det lov å slå, kjefte og kalle kvinnene i kulturen vår.”, legger jeg nervøst til. Den andre sidedommeren ser dumt på meg og sier, “men nå er du ikke hjemme”. Jeg svarer ikke, ser bare ned på de klamme hendene mine som ligger på bordet. Er jeg gal?

Jeg løfter blikket, ser at hoveddommeren ser på jenta bak meg. Den uskyldige jenta. Hoveddommeren vender blikket mot meg igjen og sier småirritert, “du kan gå og sette deg tilbake”. Endelig er jeg ferdig, nå er alt opp til det siste vitne. Et siste vitne skal fortelle, kanskje slipper jeg unna? Jeg røyser meg, går tilbake til plassen min og setter meg forsiktig ned. Pulsen min er fortsatt høy, men ikke skyhøy. Et bølgehav av nervøsitet slår meg når siste vitne går for å forklare. Politidamen.

Hun starter å snakke. Får med meg at hun ønsker at jeg blir straffet, at gjort er gjort og nå må jeg ta ansvar. Stemmen hennes blir til en irriterende suselyd, jeg klarer ikke følge med mer. Politidamen snakker mye og lenge. Jeg sitter i min egen verden, bare venter på at det skal være over. Når hun endelig er ferdig sier hoveddommeren, “nå skal vi vurdere saken, vi har en passelig straff klar om en halvtime”. De tre dommerne forlater rettssalen. Jeg puster lettet ut, nå er det snart over.

Den halvtimen går sakte, føles som flere timer. Jeg rekker å tenke på all mulig straff, samfunnstjeneste, ubetinget fengsel, bot, betinget fengsel, påtaleunnlatelse eller forelegg. Jeg krysser fingrene, håper på en mild straff. Døren går opp. Pulsen stiger raskt igjen. Svetten renner som en foss nedover ryggen. Nå skjer det.

Dommerne kommer inn. Tre seriøse ansikt går forbi nok en gang. Fortsatt ingen tegn til smil. De setter seg ned. Jeg prøver å beholde roen. “Tom Hansen, kan du vennligst komme frem”, sier hoveddommeren og peker på det enslige bordet. “Se.. Se.. Selvfølgelig», klarer jeg å presse ut. Prøver å ikke skjelve mens jeg røyser meg. Går sakte. Setter meg rolig ned. Tar et dypt pust før jeg ser opp på dommerne. “Vi har sett på saken som svært alvorlig, derfor har vi kommet frem til følgende straff”, sier hoveddommeren og tar en pause for å bla i papirene sine. Tankene raser, nå blir jeg fengslet i mange år, kommer aldri ut igjen, nå er alt over.

Hoveddommeren bruker lang tid. Ventingen tar knekken på meg, men jeg kan ikke gråte nå. Jeg blir utålmodig, begynner å hyperventilere. Hva tar så lang tid? Hjertet dunker fort. Pulsen stiger mer og mer. Skal jeg bare stikke? Aktoren hoser, jeg skvetter. “Nå må du løpe”, sier jeg til meg selv. En. To. Tre. Brått røyser jeg meg. Stolen faller. Nok er nok. Jeg snur meg. Ser på jenta. Den fine jenta. Så løper jeg ut. Gjort er gjort, roper jeg i det jeg forsvinner ut døren. Gjort er gjort.