Sist sommer utlyste Nordnorsk forfatterlag en skrivekonkurranse for ungdom i Nord-Norge og på Svalbard. Tema for konkurransen var «Kulturkræsj». De fire vinnerne har alle skrevet noveller. Maria Ai Albertsen vant 2. premie i klasse 17-19 år.

Jeg har alltid hatet å snakke om følelsene mine. Hvert fall helt siden jeg forstod sannheten og virkeligheten med døden. Alle tanker og følelser ble bare automatisk stengt inni meg, og jeg snakket ikke med noen om dem. Jeg slet mye med humøret mitt, som oftest ende opp i sinne, og jeg ble frustrert over store livsspørsmål slik som “Hva skjer etter døden?” og “Hvor ender sjelen opp etter at livet er slutt?”. Derfor likte jeg å tro at hjertet mitt var av stein, med null følelser. For hvis man ikke har følelser, trenger man heller ikke snakke om dem. Det å skulle vise at jeg kunne være sårbar og lei meg var ikke aktuelt. Det var skummelt, og en følelse jeg unngikk så forferdelig lenge.

Alt dette forandret seg etter at jeg møtte deg. Følelsene jeg tidligere hadde fortrengt, traff meg nå alle på en gang, og dobbelt så sterkt. Du trenger bare å se meg inn i øynene og smile, også er jeg fortapt. Slik som akkurat nå. Det er siste dagen på en god stund fremover at jeg får vært hos deg, og du ser på meg mens du spør meg om hvilken film vi skal se. Jeg tar blikket bort fra øynene dine, for å forhindre at jeg skal begynne å rødme, og svarer at det ikke er viktig hvordan film. Du velger en tilfeldig og setter den på, før du setter deg ved siden av meg. Det går ikke mange minutter før du flytter blikket ditt fra skjermen og bortover på meg. Jeg snur hodet raskt for å dobbeltsjekke om det virkelig er meg du fokuserer på. Blikkene våre møtes raskt, du smiler, men jeg ler det bort og snur meg tilbake mot filmen. Tankene mine er i surr, og jeg er ekstremt forvirret. Du er en av mine aller beste venner, du kjenner meg bedre enn meg selv og du vet alltid hva du skal si for å muntre meg opp. Samtidig har du såret meg så mange ganger før, fortalt meg at vi bare er venner og nedprioritert meg til fordel for andre personer som ikke bryr seg like mye om deg som jeg. Likevel i det andre øyeblikket forteller du meg hvor fin jeg er og at du liker meg, og jeg tror på deg. Hver eneste gang.

Jeg samler meg sammen og får fokuset mitt tilbake på filmen. Plutselig kjenner jeg at øynene mine renner, og jeg innser at jeg ubevisst har begynt å gråte. Stille renner det tårer nedover kinnene mine, og jeg prøver å snu meg forsiktig mot veggen for å tørke dem vekk før du legger merke til det. Du snur deg mot meg like før jeg får snudd, og ser bekymret ut når blikket ditt treffer mitt.

Uten å nøle stanser du filmen, tar meg i armen og spør meg om det går bra, og legger til med en liten latter om filmen var trist. jeg tørker meg raskt i øynene og rister på hodet. Automatisk svarer jeg at det ikke var noen ting, og mumler noe om en mulig allergi. Du ser på meg, selv om jeg har snudd meg tilbake mot skjermen, og du tar hånden mot ansiktet mitt for tørke bort enda en tåre. “Hei, du vet du kan fortelle meg hva som helst?”, sier du med en mild og vennlig stemme. Jeg nikker, smiler forsiktig, og trekker meg vekk fra hånden hennes.

Hele ansiktet mitt koker, og jeg banner innvendig over at jeg er begynt å rødme. Det beste var at jeg snudde meg, men hva hadde skjedd om jeg ikke gjorde det? I tillegg til rødmingen kjenner jeg en stor klump samle seg i magen min, og jeg vet ikke om det er nervøsitet eller sommerfugler. Jeg prøver å samle fokuset mitt mot filmen igjen, men det er så mange forskjellige følelser som bygger seg opp at det føles helt umulig. Vi blir sittende en stund i stillhet, mens vi ser på filmen, og etter hvert klarer jeg å roe meg ned mer.

Selvfølgelig kommer det opp en ubehagelig scene i filmen, som ender opp med at vi snur oss igjen, gir hverandre et rart blikk, og begynner å le. Du smiler det pene smilet ditt, dulter borti meg og starter å erte meg når du ser at jeg rødmer, igjen. Jeg dytter tilbake i skuldra, men jeg gjør det så ukontrollert at jeg mister balansen der jeg sitter og ender opp med å falle bakover. Du rekker etter hånda mi for å prøve å forhindre at jeg faller, men jeg klarer selvfølgelig å dra deg med bakover. Fallet gjør at ansiktene våre er plassert – bare centimeter fra hverandre, og det er umulig å forhindre det uunngåelige.

Morgenen etterpå er rar, og jeg vet verken hva jeg skal si eller gjøre. Vi fikk ikke sett ferdig filmen kvelden før, men vi sovnet likevel sent. Flyet mitt hjemover går uansett tidlig, så vi har bare fått noen timer med søvn. Du kjører meg bortover til flyplassen, og det er stille hele turen. Tankene mine er overalt, og jeg vet ikke om jeg skal være glad eller trist. Kvelden før har jeg sett for meg og tenkt på i evigheter, men det forandrer fortsatt ikke hvordan du oppfører deg, eller hva du føler ovenfor meg. Ingenting kommer til å ødelegge vennskapet vårt, fordi du har vært og er en så viktig person for meg, som har lært meg å forstå følelsene mine og gi meg nye perspektiver, men jeg vet at vi ikke kan fortsette på denne måten.

Når vi ankommer flyplassen, blir du med meg inn, slik som vanlig. Vi går sammen mot sikkerhetskontrollen, som vanlig. Gir hverandre en klem før jeg går inn, slik vi alltid ender denne rutinen. Denne gangen er det likevel annerledes. Denne gangen er jeg ikke forvirret, og jeg har ikke lenger den lengtende følelsen ovenfor deg. Denne gangen går jeg rett gjennom sikkerhetskontrollen, uten å snu meg tilbake for å kunne se deg en siste gang.