Tale til Nordnorsk forfatterlags årsmøte 2019

TALE TIL Nnfs ÅRSMØTE 2019


Ved Tore Erik Hay.

Kjære nordnorske forfattera, kjære skribenta i ulike kategoria, fra skjøraste poesi tel faktatung sakprosa. En sjelden gang, en gang om året, e vi trygg førr at om vi snakke om bøker, litteratur, så e vi'kje ei enslig lommeløkt som prøve å finne nokke i ei stor mørtna, nei, her e vi trygg på at mottakarn av signalet vårres óg har ei løkt som blinke og lyse telbake. Det e en av grunnan tel at Forfattarlaget e viktig, årsmøtefellesskapet, å treffes her.

E vi så spesielle, vi skrivera. Nei, sjølsagt ikkje, vi e vanlige folk. Men ja, vi e ikkje vanlige folk.

Far min va skepper på en fiskekutter, sia på ei fraktskøyte. Mor mi arbeidde heime, i hus og fjøs og på marka. De va et nokså typisk nordnorsk ektepar, fødd i andre tiår av 1900 - tallet. Vi tre barnan reiste tel byan og bruke no heimen som feriested. Om eg skriv om lofotfisket eller lange hesjer eller vannbæring med børtre, så skildre eg ikkje livsbetingelsan tel folk flest på heimplassen og i Nord-Norge no, då fortell eg om levemåten tel folk som va fødd og blei voksne før krigen. Denna fortida kan gjenfortelles romantisk eller realistisk, dokumentært eller skjønnlitterært, alt avheng av skrivarn. Men miljøet, natur og kultur, e nordnorsk, har si rot i landsdelen.

Det e vektig at dettan gjeres, det e viktig å ikkje bli historielaus. Eg e med i ei fjesbokgruppe som tar fram bilda av feskebåta fra kommunen. Nokken kan fortelle nokke om dem, e man heldig fortelles det óg om hendelsa knytta tel dem. Kver øy og kver kommune har sånne gruppe no, kor bilda av folk og hus e det viktigaste, man hjelpe kveranner med å kjenne igjen fjes og bygninge og landskap. Årbøker og kalendera har sia 70 -tallet spredd bilda og historie, som blir felles kunnskap gjedd som julegava over det ganske land. Bygdebøker har blitt skrevven og gjer solid og stort sett korrekte data om folk og eiendomma. Sånn bli gården heime en plass. Ikkje berre et stykkje avgrensa natur på kloden, det blir en plass kor folk har levd sine liv. Folk som har namn, som igjen eig kyr, saue og hesta som har namn. Eg kan regne opp namnan tel hestan i Åndervåg då eg vaks opp, og eg ser dem klart førr meg. Vi kan finne på å gjere det når vi kammerata heimefra møtes, prøve kveranner i skøyterekorda på 50 - tallet, men óg i namnan på gårdshestan, og knytte historie tel dem.

Sånn løftes minnan opp i bevisstheita igjen, som bilda og ord, av menneska, av det menneskeskapte, av husdyr og natur som tel sammen blir heimplassen og blir en vektig del av vår kulturelle ballast.

E det då bruk førr ei spesiell gruppa av skribenta som kalles forfattera. Ka e det de skriv som ikkje alle dessen folkan sine publiseringe og publikasjona fortell?

Vi snakke om det geografiske og det mentale landskapet i ei bok.

Det e to måta en kan kjenne og verdsette plassen på, to måta som kan være komplementære, skriv den irske forfatteren Seamus Heaney, men like gjerne kan stå i motsetning til hverandre. Den eine e levd, ikkje- litterær og ubevisst, den andre lærd, litterær og bevisst. I den litterære sensibiliteten finn en gjerne begge, i bevisst og ubevisst spenning. Vinje skriv om dettan i «Ferdaminni», om ulike syn på Store - Ronden, bonden i dalen sitt negative og kunstnaren sitt positive.

Klassekampen har nylig skreve et par artikla om kor skjønnlitterære debutanta bor. To av tre bor i Oslo. Av 153 debutanta som ga ut si første bok mella 2015 og 2019, har 98 adresse Oslo. Bare 13 bor i Bergen, 11 i Trondheim, to i Bodø og en i Tromsø. Koffør skal vi bli urolig av dettan? Av de 98 i Oslo e det sekkert mange som kjem nordfra, det veit vi jo. Det har alltid vorre forfattera med nordnorsk tilknytning som bor sørpå med i Forfattarlaget. Men Klassekampen har også sett på kor bøkern hente miljøet sett fra. I ei beskrives f.eks ei Oslogate, i ei anna bok ei gate tett attmed. Sjøl om vi bær minna med oss, påvirke det geografiske landskapet vi bor i vårt mentale landskap, som igjen nedfell seg i bøkern vi skriv. Det e enkelt, sjølsagt, men óg komplisert. I den kreative prosessen forsyne vi oss fra alle nivå i hjernen.

Vi forfattera skriv oss inn i det mentale landskapet tel forskjellige persona. I et TV - intervju spørres det gjerne: Hva følte du da? Svaret er oftest gitt med klisjea, som gjerne innehold ord og uttrykk som: Helt rått, dritkult, sinnsykt herlig, ja, dokker veit korsen galskapsordan henges på for å få fram nokke ekstraordinært. I nord har vi ofte brukt bannskap tel forsterkning, og kjønnsprat i festlig lag. Det' nok å minne om gutteklubben «Kuken» i Tromsø.

Utfordringa vårres e å skildre det mentale landskapet tel forskjellige persona, og sætte dem inn i den nordnorske naturen. La bestemte steda, fjell, fjorda, steina,strender her nord bli sett gjønna ord, løftes fram og opp gjønna beskrivelse. Gjere det i et oppfinnsomt og fargerikt språk, vårres språk, uten å benytte oss av det vulgære i bannskap og svinprat, men heller bruke andre innslag fra vårres rike ordskatt. Ta de gode ordan vårres i bruk, og heller forklare dem i en fotnote. Elias Blix e historie, Arthur Arntsen e óg historie. De hadde si tid og kan fremdeles synges og leses, men vårres digitale og mentale nåtid må skrives gjenkjennelig førr folk. Då skape vi kultur, då får båten kjøl så han ikkje kvelve. Tel å gjere dettan treng vi akkurat dokker, oss, som bor her, skriv her, føle på kropp og sjel det nordnorske geografiske og mentale landskapet og omforme og uttrykke det i ord.

Skål for forfatteran og forfattarlaget.

Tore Erik Hay

________________________________
Publisert 28.3.2019 av HKE. Foto: HKE


Gå til www.nordnorskforfatterlag.noGå til www.nordnorskforfatterlag.no