Sist sommer utlyste Nordnorsk forfatterlag en skrivekonkurranse for ungdom i Nord-Norge og på Svalbard. Tema for konkurransen var «Kulturkræsj». De fire vinnerne har alle skrevet noveller. Lea Mathilde Mørk Bjørkli (15) fikk førstepremie i klassen 13-16 år.

Jeg satt på klasserommet. Det var varmt og dårlig luft, som om ventilen var ødelagt. Alle satt bare ved pultene sine, helt stille. Det var tre minutter til timen startet, og alle stresset med leksen før læreren kom. Jeg hadde gjort alle leksene i starten av uka, så jeg bare satt og telte tegnestifter og matteplakater på veggene. Jeg er veldig glad i å telle ting. La meg vise deg. Det er 230 dager til jul og 51 dager til bursdagen min. Ser du? Min hobby er på en måte telling, siden jeg teller nesten alt rundt meg.

Læreren kom. Han heter Christer. Han er lang, og bruker joggebukse, collegegenser og joggesko. I tillegg har han sånne runde briller, som gjør han til skolens Harry Potter. Han bryr seg ikke noe om vi lærer noe. Helt siden han begynte som lærer i matte, har jeg ikke lært mye. Han sier alltid at han skal på et møte, men jeg vet at han bare drikker kaffe, og skravler med de andre lærerne på lærerværelset. I det han kommer inn på klasserommet, lukker alle bøkene samtidig, og prøver å late som ingenting. Han legger ikke merke til noe, og ingen får anmerkning. Så er det matte, mitt favorittfag. Denne timen skulle vi jobbe i grupper, og diskutere Pytagoras. Jeg havnet på gruppe med Sofia, Helene og Markus. Vi satte oss helt bakerst i klasserommet, ved vinduet. Jeg så dem i øynene, og skjønte umiddelbart at de ikke kom til å diskutere Pytagoras. Læreren gikk ut av klasserommet, fordi han skulle på et møte hele timen. Jeg visste det! Nå er det ingen som kommer til å jobbe med Pytagoras. Alle kommer til å snakke om festen de var på forrige helg, hva de hadde gjort på fotballtrening dagen før og hvem som er sammen med hvem. Jeg hater når mattetimene blir sånn, selv om jeg nok er den eneste. Det er bare en ting som er verre …

«Andreas! Hva er det nerden glor på?», roper Hedvig plutselig. Alle de andre i klassen ler. Hun er en del av de populære jentene, og skal alltid drive å mobbe Andreas. Jeg er så lei av det, men tør ikke si noe. Da hadde de nok mobbet meg også. Jeg og Andreas er de litt mer stille i klassen. De som ikke sier så mye, men bare sitter der. Jeg har egentlig aldri pratet med Andreas, det har aldri falt meg inn, men nå fikk jeg en plan.

Jeg våknet opp dagen etterpå. Det var litt kaldt, og jeg var trøtt. Katten min, Soli, hoppet opp i senga og ville kose. Hun var skikkelig varm, som om hun var blitt til en ekte sol. Pelsen hennes er alltid så myk, og har aldri en eneste floke. Hun har en varm oransjefarge, og en hvit flekk i ansiktet. Den ekte sola var ikke rukket å komme frem enda, klokka var bare seks. Det var helg, så det var ikke skole i dag. Det var noen dager siden jeg skrev planen min. I dag skulle jeg gjennomføre planen. Soli nektet å stå opp, så jeg måtte løfte henne og ta henne med ned i stua. Der la jeg Soli i sofaen. Hun krøllet seg sammen, og ble til en sovende pelsdott. Jeg gikk inn på kjøkkenet, tok på meg de rosa elefant-tøflene mine og laget meg frokostblanding. Melken var kald og frisk, og cornflakesen var knasende og god.

Det var stille og rolig på kjøkkenet så tidlig på morgenen. Jeg elsker å stå opp tidlig, når ingen andre er våken. Klokka ni står alle andre opp, og da er det ingen ro å få i huset. Da bruker jeg å stikke til byen. Klokka var blitt halv ni, så jeg begynte å kle på meg, og da det var ti minutter til bussen gikk, gikk jeg til busstoppet. Med det samme jeg lukket opp døren, kom vinden i ansiktet mitt, og blåste håret mitt til alle kanter. Det brune, lange håret mitt, som vanligvis henger rett ned, sto nå rett opp. Jeg ble bare stående der og måpe i flere minutter. Vinden var så kald og sur, så jeg måtte gå inn igjen og hente luen min. Den trengte jeg virkelig. Nå var det tre minutter til bussen gikk, så jeg måtte løpe litt. Pulsen min gikk opp. Jeg ble veldig stresset, kanskje jeg ikke kom til å rekke bussen? Beina kjentes så tunge ut, som murstein. Det ble nesten umulig å bevege dem. Jeg var så stresset om jeg ikke rakk bussen. Da måtte jeg ha stått og ventet på bussen i en halvtime.

Jeg rakk så vidt bussen. Det var to busser som kjørte forbi, jeg rakk akkurat den siste. Jeg klarte ikke å slappe av før jeg hadde sittet på bussen i ti minutter. Når jeg endelig hadde roet meg ned, tok jeg opp mobilen. Fingeren min gikk automatisk inn på Spotify, og jeg skrudde på Rihanna. Det er favorittartisten min, jeg syns hun har så kul musikk, med en fengende rytme. En rytme man kan drømme seg bort i, slik som jeg elsker å gjøre. Når jeg hadde fått på musikken, gikk jeg inn på meldinger. Jeg søkte opp Andreas, og sendte han en melding. Dette var planen min. Jeg skulle invitere Andreas på kafé, også skulle vi gå til havnen etterpå. Vi skulle bli venner, sånn at ingen av oss var alene lenger. Melding sendt. Det dirret i mobilen min når jeg trykket send.

«Hei. Jeg vet ikke om du har lagt merke til meg, men jeg er jenta som sitter bak deg i klasserommet. Jeg lurte på om du ville være med på kaféen på senteret. Er der omtrent klokka ti. Håper du vil bli med, så vi kan bli litt bedre kjent.» Det var meldingen. Etter at jeg hadde sendt den, stoppet plutselig bussen. Vi var framme. Jeg gikk til kaféen, selv om jeg ikke hadde fått noen svar. Da jeg kom dit, satt han der. Han kom faktisk. Vi spiste og koste oss lenge.

Etterpå gikk vi og satte oss på brygga. Vi satt akkurat på kanten, slik at beina våre hang ned mot havet. Det var fortsatt vind, men det blåste litt roligere nå. Jeg vet ikke akkurat hva det var, men det var noe med stemningen. Jeg følte vi ble veldig nære hverandre på den korte tiden. Han er egentlig ganske søt. I tillegg smilte han nå. Jeg har aldri sett han smile på denne måten før. Det var noe i det smilet, noe man ikke kan forklare ordentlig, sånn at andre skjønner det. Han så meg dypt inn i øynene, og jeg gjorde det samme. De nydelige øynene hans, at jeg ikke hadde sett dem før. Vi kom bare nærmere og nærmere hverandre. Vi smeltet nesten sammen, noe skjedde. Noe himmelsk, og til slutt kjente jeg leppene hans mot munnen min. De var så myke.

Klokka gikk så alt for fort. «Jeg må springe til bussen, den går snart!», sa jeg.

Rett før jeg gikk om bord, snudde jeg meg, og så han stå og vinke.

«Ha det bra, Nora. Ses snart.»