En gang i året trykker Nordnorsk forfatterlag det litterære medlemsmagasinet «Skarven». I 2020 kom det inn dikt og romanutdrag, kortprosa, drama og sakprosa, langt mer enn det var plass til. De som ikke fikk tekst på trykk blir publisert på nettstedet vårt. Les Skarven 2020

Henning Howlid Wærp

DISKOS, KULE, SLEGGE, SPYD

Jeg har aldri kastet noe i mitt liv. Hvorfor skulle da nettopp jeg ende opp med de fire hoveddisipliner innen friidrett når det gjaldt å slenge? Det forstår jeg fortsatt ikke.

Jeg traff Frøken spyd over urtete på Amtmanden i Tromsø. På bordet til høyre drev Andreas og skulle finne ut av det med Eva. Han hadde forlest seg på Hamsuns Victoria og traff aldri realitetsplanet.

Jeg og mitt møte:

Frøken spyd hadde en antydning til grått i tinningen. Var hun virkelig under tretti? Hun gjennomboret meg med blikket og gikk. Det kan ikke ha vært fordi jeg var for gammel. Greit. Jeg likte ikke det gressklipper-klippede håret hennes, de hånende øynene, den rånete stemmen. Hvorfor sitte og puse? Her var jeg med Frøken spyd. Kast det fra deg og gå.

Nummer to bar på en slegge. Hun hadde den i bånd. Den bjeffet ikke, den het Bjørnson. Er det du som er Henry? spurte hun. Nei, det er kelneren, hadde jeg lyst til å svare, men tafatthelvete avslørte meg. Det var meg. Jeg var Henry. Du ligner ikke på profilen, sa hun. Jeg kikket på slegga, hadde lyst til å si noe ufordelaktig om den. Det rykket i lenken.

Vi delte en flaske partyvin. Deretter portvin. En fryktelig idé. Graham´s Old Tawny. Jo, jo, det duftet knekk og nøtter, sjokolade og pepperkaker. 10 år i gode Portugal. Vi satt inntil barskog-tapeten og svettet kvae. Det var den kåteste høsten i manns minne. Hun het Rudolfine og falt i julestemning, gikk før regningen. Slegga glemte hun igjen. Jeg måtte slenge den etter henne. Den traff Alberte-statuen på trappa utenfor biblioteket. Den knakk. Sykebilen kom for sent. Det endte i litteraturhistorien.

Tredje treff kom fra Lyngen og hadde en dialekt så brei at de måtte ta ut dørkarmen for å få henne inn. Hvorfor har du kalt på meg? spurte hun. («Noe kalte på meg. Det var skogen.») Jeg så på henne med en hverdagslig forbløffelse. Kunne det bli mere feil. Skulle jeg kreve tilbake pengene fra denne dating-siden? Jeg hadde betalt fem tusen for en profil. Mange lignende steder var nesten gratis. Men for mange bom. I LIM skulle vi prosesseres inn i 90 prosent-kvernen. Det var umulig å komme ut alene på den andre siden. En partner ville være tvinnet i oss. Som fett i kjøttdeig.

Kulestøteren fra Lyngen var uten fett, så bildet var ubrukelig. Hun hadde rullet seg inn i sin egen vilje og lot seg ikke holde i hånden, ikke på noen som helst måte. Kysse, suge, bite, klå, knulle. Det var bare å glemme. Jeg bestilte en flaske vin og så henne mer og mer som en kule. Det kunne ikke gå, og hun gikk. Betjeningen på Amtmandens fyrte av en salutt for meg. De hadde en liten kanon ved døra. Ammunisjon av typen Jenshus Chun.

Nummer fire ble min fireårs-klaff. Jeg var nå kommet til diskos. Ikke visste jeg mer enn at det gjaldt å kaste den flate, runde platen så langt som mulig. Med bruk av hele kroppen. Og ånden for øvrig. Rotasjonsteknikken var forresten viktigere enn ånden. Det gjaldt å spinne rundt. Diskos er verdens eldste konkurranseøvelse. Grunnet i en nytte vi ikke lenger kjenner.

Hvordan det ble så feil match vet jeg ikke. Hos dating-byrået hadde jeg brukt to dager på å fylle ut skjemaer og reflektere over livet mitt og hvorfor det måtte forandres. Deretter fylle ut lange lister over hva jeg ikke likte å spise, ikke likte å drikke, ikke likte å høre på, se på, ta i og så videre. Hva jeg aldri kunne tenke meg å tenke. Hvilke fyndord og gode formuleringer jeg ble kvalm av. Hva jeg absolutt ikke ville selv om kloden sprengtes. Mine svar skulle tolkes av en datamaskin. Kanskje var den like gal som spørsmålene. Ekstra kunstig intelligens. Som konklusjon på mine nektelser kom: Kule, Diskos, Slegge, Spyd.

Jeg var ingen atlet. Jeg trodde ikke på noen idrett. Men nå fortalte Hansine meg reglene. (Ja, hun het det – kanskje var det så enkelt: Henry og Hansine!)

• Diskos utføres innenfor en ring belagt av pusset betong. (2) Diameteren skal være 2,50 meter, fordypningen 2 cm. (Ikke fall ut av ringen!) (3) Diskosen er avgrenset av en metallring. (Enhver metaforbruk er her utidig; fitta, rasshølet, gifteringen, munnen, iris, beundringen, Pan.) (4) Kastet kan kalles dødt hvis kasteren er full (av dritt), berører metallringen med klør, tømmer fukt i ringen, tar luven fra dommerstaben (ved å vise puppene eller lignende).

Ja, ja, tenkte jeg, dette bygde jo opp til noe. Men det var jeg som sang meg inn på Hansine, med min litt pipete, pikelige stemme. Jeg var en kødd og visste det. Hansine var en dritt og visste det ikke. Fire år er ikke lenge hvis man er Gud. Men hvis man er Henry, 19 år, er det lenge. Det er ens beste år. 19 til 23. I dass. Eller i diskos.

Kun i film vil en idiot knulle seg ihjel første kveld for deretter å love gull og ekteskap. Nåvel, så langt gikk det ikke. Hansine og jeg giftet oss aldri. Diskosen lå hele tiden på høykant og sperret. Muskelsperre. Spare på musklene. Hvor mange ganger sa ikke Hansine det når jeg kom fram med snabelen. «Jeg har sperre.» Jada, det hadde hun til gangs. Aldri så jeg henne naken etter den første kvelden. Slik slynget jeg bort fire år.

Jeg lo av min egen historie, satt med en boks IPA Stinson Beach og diktet uten penn og papir. Det slo aldri feil. Etter den tredje boksen begynte tankene å flyte, svømme, ta kraftige tak, beinspark.

Smaken var bitter. Temperaturen var kjølig. Et tankesurr som var tett befolket tok til. Noe dro meg innover i den umulige verden og sa kom. Kanskje hadde jeg et fjollete smil, kanskje brummet jeg der jeg satt. Jeg vet ikke, men merket av og til at andre så på meg. Som nå.

Har du aldri hatt kjæreste, spurte Harvey.

Hvorfor kom det? Kunne han se hva jeg tenkte, hva jeg fantaserte om i tørr skogsluft? Vi satt på bakken mellom redwood-trærne i Big Sur. Ingen ting annet rundt oss enn California.

Er det intimitetstimen, sa jeg og hentet IPA nummer fire i bilen. Der hadde vi en kjølebag festet til sigarettenneren.

Ikke tale om at jeg ville fortelle Harvey om «forelskelse». Jeg gikk og satte meg ved det utente bålet og tenkte videre på Hansine. Diskoskastene hennes. Hvordan hun pleide å stå bak meg og onanere meg. Litt for hardt, litt for kontant. Selv var hun aldri avkledd, etter den første gangen. Hvordan kunne det ha vart i fire år? Jeg og en diskosslenger. Hun hadde lagt ut viltsnaren. Fanget meg ved å gi alt på dating-møtet. Jeg var fornøyd og syntes jeg skyldte henne noe til gjengjeld. For eksempel en forlovelse.

Hansine gikk på steroider. Var hårete fra navlen til tærne. Månedlig barbering med sauesaks. Best i Buskerud i diskos seks år på rad. Det var mens Buskerud fantes. Hva skulle hun nå med Buskerud-medaljene? Nå het fylket Viken.

Hun var effektiv og fikk meg til å komme tre ganger, rett ut i lufta. Men var skuffet over spruten. Hun målte. Ikke med øynene, men med et målebånd. Jeg lo av det. Vi lo av det. Før jeg skjønte. Hun jokket meg alltid på samme måte. Sto der med klær på, jeg avskinnet. Få se, få se! sa hun. Det var spruten det gjaldt. Hvor langt jeg kom. Utgangsvinkelen. Hun peste i øret mitt. Jeg likte det og slang ut til 70 cm-merket. Hun målte, kysset meg, strakte armene i været og tok imot sølv. Neste gang ble det bronse, litt kortere, men så, etter å ha krevd meg ekstra hardt, sprutet jeg en meter. Det var etter det jeg begynte å bli mistenksom. Hva var det hun skulle med meg, disse målingene? Hadde det noe med diskosen å gjøre, hennes egen teknikk, treningsopplegg. Utgangsvinkel, nedslagsfelt, svingen på saken. Jeg visste ikke, men fikk følelsen av at det var noe hun testet ut. Jeg var hennes diskos-maskin. En leirdueslynger. Om hun selv ble kåt, tror jeg ikke. At vi var sammen i fire år på denne måten, er uforståelig. Jeg hadde pult henne bare én gang, den aller første natta. Siden ville hun ikke. Ville bare stå bak meg og dra i staven. Hansine.

Ikke? sier Harvey, hvorfor smiler du?

Jeg ristet på hodet.

Du tenker og tier, sier Harvey. Er alle skandinaver sånn? Et hvert ord kan være nid og må hevnes. Man må grunne før man åpner munnen.

Ja, tenkte jeg, og fortalte aldri mer om dette. Jeg fikk kul i hodet, Hansine fikk utgangshastighet. Nå var hun best og jeg dårligst.

Et ekorn kom hoppende bort og spurte om en nøtt. Grå og kraftig i beinbygningen, en prektig hale.

Jeg har ikke, sa jeg. Er redwood-stammene for høye, selv for deg?

I det samme merket jeg at jeg satt på noe som stakk. En kongle, strittende full av frø. Ekornet så forventningsfull på meg. Jeg rakte den fram, men han tok den ikke.

Ekorn her er som hunder, sa Harvey. Du må kaste. Ta ut ett og ett frø og kast. Ekornet løper og henter, kommer tilbake, og du gir ham det han allerede har. Det er slik det fungerer.

Jeg tenkte på mine fire treff og kastet. Slynget frø ut. Diskos, kule, slegge, spyd. Ekornet løp – hoppet, klatret, seilte seg gjennom luften, kom tilbake og startet på nytt. Vi var et par. Konglen ble aldri tom. Vi spiste. Vi lot sola filtrere seg mellom stammene. Fuglene synge. Blomster bryste seg.

Ekorn og jeg.

Jeg var 24 år og kastet ikke bort dagen.