«Barentshavet 1916, ubåt forut!»

Les Jan Oscar Bodøgaards skildring «Barentshavet 1916, ubåt forut!»

En gang i året trykker Nordnorsk forfatterlag det litterære medlemsmagasinet «Skarven». I 2020 kom det inn dikt og romanutdrag, kortprosa, drama og sakprosa, langt mer enn det var plass til. De som ikke fikk tekst på trykk blir publisert på nettstedet vårt. Les Skarven 2020

D/s «Ivanhoe» av Trondheim hadde lastet tømmer i Soroko i Kvitsjøen bestemt for Hull i England, og 1. november 1916 stampet skuta seg frem i stiv sydvestkuling utenfor Fiskerhalvøya på kurs mot Vardø. Dagen i forveien hadde en offiser fra et engelsk vaktskip kommet om bord på inspeksjon. Ifølge han var det de to siste ukene ikke blitt rapportert om tyske ubåter, men hans beroligende ord om at det derfor ikke burde være noen fare på ferde, fikk ikke lang gyldighet.

Om ettermiddagen, ved 15–tida, hørtes et skudd på babord side, og like etter to til, hvorav det ene slo ned tretti meter fra «Ivanhoe». En ubåt kom til syne i sør, tre nautiske mil unna, men på grunn av avstanden var det ikke mulig å tyde ubåtens flaggsignal.

Ombord på «Ivanhoe» ble det slått stans i maskinen, men etter fem minutter og ingen reaksjon fra ubåten, begynte «Ivanhoe» sakte å gå mot den for å kunne tyde signalene. Reaksjonen kom raskt i form av flere skudd, på ny ble maskinen slått av, og 1. styrmannen på «Ivanhoe» gikk i en livbåt sammen med fire andre av mannskapet og tok seg over til ubåten:

«Da det var stiv kuling og høi krap sjø tok det lang tid før livbaaten var naaet hen til u-baaten. Styrmanden blev spurt, hvor man kom fra og hvor man skulde hen og hvad lasten bestod av. Efter at han hadde git oplysning om dette fik han ordre til at ro ombord til «Ivanhoe» ned beskjed om at de igjenværende skulde gaa i baatene da skibet skulde sænkes, og alle mand takes ombord i u-baaten snarest mulig, da mørket snart vilde indtræffe».[1]

«Ivanhoe» var i internasjonalt farvann da skuta ble oppbragt, og tømmerlasten ble av Tyskland klassifisert som krigskontrabande. Med krigskontrabande ble regnet varer som var viktige for krigførende land, og frakt av slike kunne det bli reagert mot, i form av beslagleggelse, senkning av skip, og folkerettslige reaksjoner.

Sammen med Østerrike/Ungarn og Det osmanske riket utgjorde Tyskland sentralmaktene som siden sommeren 1914 hadde vært i krig med Russland, Frankrike og Storbritannia, den såkalte trippelententen. Russlands behov for forsyninger var stort, mesteparten ble brakt sjøveien til havner i Nord-Russland, noe tyske ubåter forsøkte sette en stopper for.

Etter at hele mannskapet fra «Ivanhoe» hadde kommet seg ombord i ubåten, U–56 i Den Keiserlige Tyske Marine, ble det plassert tre sprengladninger ombord på skibet. Disse eksploderte, men uten at skuta sank, en torpedo ble deretter avfyrt, men heller ikke det ga ønsket resultat. Om morgenen 2. november avfyrte ubåten rundt 50 granatskudd, og da endelig gikk«Ivanhoe» ned. Skipet var bygd i 1907/08 på Trondhjems Mekaniske Verksted og var på 1136 bt. Kaptein ombord i 1916 var Torkild Severin Torkildsen og besetningen var på 16 mann. «Ivanhoe» var eid av Det Selmerske Rederi i Trondheim.

Ubåten fortsatte i overflatestilling mot Vardø, kapteinløytnant Hermann Lorenz hadde gått med på å sette i land det norske skipsmannskapet der. De norske sjøfolkene la merke til at brødet ombord i den tyske ubåten hadde muggflekker, og at tyskerne som hadde satt ut sprengladningene hadde forsynt seg av provianten på «Ivanhoe» . U–56 hadde operert i Barentshavet siden midten av oktober 1916, og å være på oppdrag i flere uker kunne bli ei utfordring. Da var det å plyndre handelsskutene før de ble senket, en måte å skaffe seg sårt tiltrengte forsyninger.

Utenfor Vardø ble man på ubåten oppmerksom på flere skip som var på vei ut av havna, et passasjerskip og tre, fire marineskip, alle russiske. Kaptein Torkildsen forteller om hva som videre skjedde:

«Da disse fikk se u-båten begynte de å skyte på oss, og avfyrte 21 skudd før det lyktes u-båten å komme ned under vann. U-båten var rammet av 3 skudd, hvorav 1 i aktertanken, så denne kunde ikke lenses. Følgen blev at den begynte å synke med akterenden først og kunde ikke holdes i stilling. Alle mann blev sendt frem i baugen og endelig kom den i stilling, men da var vi helt nede på 60 m. dybde. Omsider kom vi op til 20 m. og gikk nu i 3 timer rett ut fra land i undervannsstilling».[2]

Ubåten gikk mot Tanafjorden, ved Losvik i Gamvik kommune ble det signalisert etter båt, og der ble det norske mannskapet hentet i land 3. november. Deretter gikk U–56 ut fjorden, og det var det siste noen så av den. Det var den russiske jageren «Grozovoi» som hadde fått inn tre granattreff på U–56, ett «hadde tatt væk den traadløse telegraf paa den ene side, og en anden hadde skadet en tank akter».[3] Dette fikk tydeligvis fatale følger, og 3. november 1916 er registrert som dato for senkninga av U–56 med sitt mannskap på i alt 35 mann. Den hadde blitt sjøsatt våren 1916, oppdraget i Barentshavet hadde vært ubåtens første, og likeså hadde U–56 vært Hermann Lorenz’ første kommando.

Tidligere i oktober 1916 hadde to norske, et russisk og et britisk handelsskip blitt senket av U–56 i Barentshavet, uten at menneskeliv var gått tapt.[4] Jageren «Grozovoi» på sin side, regnes å være det eneste skipet i tsarens marine som senket en tysk ubåt i løpet av den tid Russland deltok i 1. verdenskrig.[5]

Frem til september 1916 hadde ikke tyske ubåter operert i Barentshavet, men da ubåt U–43 den 26. september 1916 sørøst av Nordkinnhalvøya senket ds «Dania», hjemmehørende i Kristiansund, innledet det en serie ubåtangrep mot skip i Barentshavet. Dette var handelsskip fra så vel krigsdeltakende som nøytrale land på vei til eller fra nordrussiske havner, først og fremst Arkhangelsk i Kvitsjøen. Fra 26. september og frem til 2. november senket ubåtene U–43, U–46, U–48, U–56 og U–76 i alt 26 handelsskip, hvorav 14 var norske.[6]

Russlands behov for våpen og ammunisjon, råstoffer til våpenindustrien og mat til en sultende befolkning, var store. Å bringe inn forsyninger fra de vestallierte landene til Russland var vanskelig. Vladivostok ved Stillehavskysten var seks, syv hundre mil fra Vest-Europa, Det osmanske riket stengte inngangen til Svartehavet og de russiske havnene der, og i Nord-Russland blokkerte isen havnene halve året. Like fullt var det nettopp Arkhangelsk i Kvitsjøen som ble en viktig havn for forsyninger fra Storbritannia, Frankrike og andre land til Russland. Det var imidlertid isfrie havner på Kolahalvøya, og Murmansk ble bygd opp med havneanlegg og lagre til å motta forsyninger. Disse ble brakt videre sørover i Russland på jernbanen mellom Murmansk og Petrograd, som ble ferdigstilt i 1916/17.

Det er flere teorier vedrørende bakgrunnen for den tyske ubåtaktiviteten i Barentshavet. Sosialøkonomen Wilhelm Keilhau kom i 1927 med «Norge og verdenskrigen», et grundig verk skrevet på oppdrag fra Carnegie-stiftelsen, der han var tydelig på at Tysklands ubåtaktivitet i nord måtte sees på som en reaksjon på den avtalen Norge i august 1916 hadde inngått med Storbritannia, som satte begrensinger på hvor mye fisk Norge kunne selge til Tyskland:

«De stigende vanskeligheter ved aa skaffe fisk fra Norge og frygten for at det skulde lykkes den britiske regjering aa faa fiskeavtalen praktisert paa en slik maate at den norske fiskeeksport til Tyskland faktisk talt blev stanset, var sikkert de dyperliggende grunder til aktionen mot Norge. Den 21. september hadde også von Ditten (norsk minister i Berlin, forf. anm.) kunnet meddele at represalier maatte ventes i anledning av fiskeavtalen».[7]

Kanskje var Keilhau noe vel skråsikker her, for andre har trukket inn forhold knyttet til en endret og ens holdning i Tysklands politiske og militære ledelse overfor ubåtkrig. Man ønsket å ta hensyn til protester fra USA mot senkninger uten varsel, derfor skulle ubåtene heretter angripe i overflatestilling, og ikke senke skip før besetningene hadde fått gå fra borde. I tråd med dette skulle ubåtaktiviteten i nordeuropeiske farvann trappes opp, også i Barentshavet.

Historikeren Johan Schreiner  forklarer på sin side ubåtaktivteten i Barentshavet med at den inngikk i en tysk offensiv for å ramme skipstrafikken til Arkhangelsk, og «var uten spesiell brodd mot fartøyer under norsk flagg». Ifølge historikeren Karl Erik Haug støtter Schreiner seg her til den tyske admiral Arno Spindler, som i sitt 5–binds verk «Der Handelskrieg mit U-booten I-V», forklarer senkningene å være «resultat av militære prioriteringer. Russlands tilførsel av krigsmateriell over Arkhangelsk skulle stoppes».[8] 

FOTO

Foto: Tysk ubåt, U-56.
Kilde: https://en.wikipedia.org/wiki/SM_U-56

Foto: DS Ivanhoe.
Kilde: https://skipshistorie.net/Trondheim/TRH103SelmerskeRederi/Tekster/TRH10319070100000%20IVANHOE.htm

NOTER

[1] Sjøforklaringer over norske skibes krigsforlis, bind I, 1914-1915-1916, utgit ved Sjøfartskontoret, 1917, s. 304.

[2] Meling, T; Berg, G; Kværnø, G; Gausel, A. C; Dreyer, P: Norske skibsførere 1933-1935, (Dreyers forlag 1935), s. 554.

[3] Sjøforklaringer…, s. 307.

[4] https://uboat.net/wwi/boats/?boat=56

[5] O’Hara, V; Dickson, W. D; Worth, R:  To Crown the Waves (Naval Institute Press 2013) https://books.google.no/books?id=2RlFAAAAQBAJ&pg=PT161&dq=grozovoi+u56&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwioq43zipLnAhXFpYsKHR44DWgQ6AEIPjAC#v=onepage&q=grozovoi%20u56&f=false

[6] Helgason, Guðmundur. «WWI U-boats: U 76»German and Austrian U-boats of World War I – Kaiserliche Marine – Uboat.net

[7] Keilhau, Wilhelm: Norge og verdenskrigen (Oslo: H. Aschehoug & Co 1927), s. 142 – 143.

[8] Haug, Karl Erik: Den tysk-norske spenningen under Første verdenskrig (Oslo: Institutt for forsvarsstudier IFS nr 5-1994), s. 5.